På årets Norgesmesterskap i vektløfting endte jeg på en 3. plass i -77 kg klassen. Pallplass var målet mitt, men jeg er likevel ikke helt fornøyd, da stevnet mitt gikk ikke helt som jeg hadde håpet på med kun to godkjente løft. Pallplass må jeg si meg fornøyd med, selv om jeg gjerne skulle satt siste rykket på 110 kg som jeg holdt på strake armer i flere sekunder før den snek seg bak, eller siste støtet på 143 kg (vendingen gikk) – som ville kapret en 2. plass i klassen og seier i støt. Gratulerer til Jantsen Øverås med seier og Johan Fredrik Murberg med 2. plass og vellykket revansje mot meg fra ØM (hvor jeg slo han med siste støt). Satser på mer «stang inn» for meg på RM til høsten og NM neste år!
Marginer…
Hadde jeg klart å sentrere meg med stangen noen cm lenger bak på dette løftet og stabilisere de 143 kiloene – på det siste løftet i klassen min, så ville 2. plassen vært kapret. Følelsen av stevnet ville da uten tvil vært fantastisk. Jeg ville følt at jeg ga alt og «vant» 2. plassen.
I vektløfting er det ekstremt små marginer, og det hele km avgjøres på ett sekund. Jeg gjorde comeback til vektløfting sensommer i fjor etter nesten et år med skadeavbrekk, og har trent med NM i tankene siden det. Det er altså snakk om noen måneder… Jeg kan nesten ikke tenke meg hvor mye det kan bety for løftere på høyeste nivå som trener mange timer hver dag i 4 år for for ett OL – også kan det være ytelsen din på ett eneste sekund som avgjør det hele. Vektløfting er en idrett med små marginer, det er brutalt, men spennende. Det kan være utrolig givende og morsomt, men også vanvittig frustrerende. Uansett – jeg er glad det er idretten min! ❤️